Om kunstverket
Kaare Espolin Johnson er kjent for sine skildringer av Nord-Norge og av lofotfiskernes barske liv. Han er blitt kalt "lengselens billeddikter", og grunnmelodien i hans liv og kunst var en konstant dragning mot nord i alle de årene han bodde i eller ved Oslo.
Espolin Johnson (1907 - 1994) begynte sin kunstutdannelse på Bjørn Smith-Halds malerskole i Bodø, men fant ut at oljemaling ikke egnet seg for hans dårlige syn. Høsten 1928 begynte han på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, med hovedvekt på tegning. Fra høsten 1931 fulgte han et års tid malerklassen på Statens Kunstakademi hos bl.a. Axel Revold, senere også Per Krohgs aktklasse. Kunstneren startet sin karriere som illustratør i ukebladet Arbeidermagasinet. Hans spesielle skrapeteknikk egnet seg godt for grafikk, men som grafiker nådde han først relativt sent i livet ut til det store publikum. Etter råd fra kunstnervenner begynte han i 1960-årene med grafikk, og frem til sin død laget han i alt 40 litografier og 83 serigrafier i varierende opplag. Espolin Johnsens ry som bokillustratør startet med Einar K. Aas' og svogeren Peter Wessel Zapffes barokke samling nordlandshistorier, Vett og Uvett (1942). Frem til 1960-årene fikk han en del mindre oppdrag med illustrasjoner av bøker. De første større oppdragene var eventyrsamlingen Ringelihorn av Regine Normann, etterfulgt av Sigbjørn Hølmebakks roman Fimbulvinteren. Hovedverket er imidlertid illustrasjonene til Johan Bojers Den siste viking (1972-utgaven). Dessuten hadde han helt siden 1933 tegnet en rekke bokomslag. Fellesnevner for alle hans bokillustrasjoner er det nordnorske landskapet, især Finnmark og Lofoten. Kaare Espolin Johnson fikk en rekke utmerkelser for sin kunst - de fleste av dem sent i livet. 1994 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull. (Kilde: Lorck, Anne Marie: Kaare Espolin Johnson i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 12. oktober 2021 fra https://nbl.snl.no/Kaare_Espolin_Johnson)
